Tanker fra bussen

I mangel på aktiviteter på bussen fra Trondheim til Bergen, blir det jammen meg et blogginnlegg i dag også (yey!)

Er ikke første gangen jeg setter meg på et dobbelt bussete med kurs mot Nordens Paradis. Som underholdning på turen har jeg som vanlig min gode venn Sony NW HD-5, verdens beste mp3-kloss. Hvor mange tusen timer den har spilt i mitt øre, alt fra High School Musical til Benea Reach og enda verre saker opp og i mente, vet jeg ikke. Men en ting jeg vet, er at jeg kunne ikke blitt mer glad i denne musikkmaskinen, hvor antikk den enn måtte være. Jeg kjøpte den sommeren før jeg begynte på videregående, altså for 4 (FIRE!!) år siden, lenge før fargeskjermer og touchpads engang var påtenkt på en mp3-spiller. Hva jeg skal gjøre når kjære NW HD en gang bestemmer seg for å dø og etterlate meg mp3-spillerløs, kan jeg ikke forestille meg. Gjentatte forsøk til tross, en ny NW HD-5 er ikke å oppdrive fra hverken Sony selv, ebay, qxl eller andre nettbutikker. Kan ikke forestille meg at det finnes særlig mange personer som bryr/har brydd seg så mye om akkurat denne mp3-spilleren som undertegnede, og jeg er overbevist om at mitt eksemplar snart må være en av svært få gjenlevende. Den gir meg akkurat det en mp3-spiller skal levere: Musikk! I lange, vide og brede baner. Det virker kanskje naivt og patetisk for dere lesere at jeg skal ha et så gjennomtenkt forhold til min høyt elskede mp3-spiller, men etter alt vi har gjennomlevd, hvor mange ganger jeg har vært overbevist om at jeg har mistet den for evig og alltid, kun for å finne den igjen på mirakuløst vis, er jeg blitt overbevist om at vi skal være sammen til en av oss dør.

Og her har vi helten, i stor skala!

Jeg vet aldri hva et blogginnlegg skal bli til, når jeg først setter meg ned og trykker, men her ser dere. Har fremdeles halvannen time med strøm igjen på maskinen, før jeg er igjen overlatt ene og alene til min kjære Sony NW HD-5, en vant situasjon jeg trives godt i.

Håper å treffe så mange som mulig av dere i elskede Bergen by, hvor jeg vil være å finne fra i morgen tidlig av.

Til alle mine kjære blogg-fans!

Gratulerer til alle som var innom bloggen i går! Dere var med på å slå ny leser-rekord. 105 mennesker var i går innom og leste om skrukorker og sportskorker og hva mer som måtte være å finne her inne. (liten kommentar: vil bare bemerke at dersom du skal gjøre deg opp en stemme i saken, så forplikter du deg for eksempel ikke til å BAARE bruke skrukork resten av livet. Sportskork kan være hendig i visse sammenhenger det og, for eksempel hvis du er på sykkeltur eller… eller… sykkeltur. Det er bare snakk om en mening på det generelle planet. Mitt tips er å ha en flaske med den korktypen du helst ikke foretrekker, til bruk i de ytters få nødvendige tilfellene.)

Jeg har en visjon for denne bloggen, noe som egentlig var mye av grunnen til at jeg gadd å lage den. Bloggen skal være min offentlige dagbok for mitt år i Sydney, Australia, som jeg drar til om en liten måned. Her skal jeg oppdatere dere  alle på min situasjon på andre siden av jorden, og dessuten legge ut i det vide og brede om mine tanker og formeninger om alt og ingenting. Syns du dette høres interessant ut, bør du hvertfall stikke innom bloggen min fra andre halvdel av juli og utover.

Frem til da, vil jeg prøve å få skrevet ned mine tanker om mindre viktige ting, starting soon.
Har du et morsomt tema du vil jeg skal prøve å kverrulere litt over, så er jeg veldig åpen for forslag.

Dessuten(!!), så vil jeg utfordre dere proffe fotofolk der ute til å lage en header til bloggen min! Det beste, om enn eneste, forslaget vil få æren av å bli det første man ser her på bloggen. Mine eneste ønsker er at den er på 740×192 pixler, og at den passer på en svart bakgrunn. Så har du like lite å gjøre en kveld som jeg generelt har her på Ørland Hovedflystasjon, så la fantasien få utløp i en fet header! Og husk – sett signaturen din på

Klem fra meg

Dikt!

Det er blitt etterlyst dikt på bloggen, så her kommer det.
Diktet har forøvrig ingenting med tidligere innlegg å gjøre.

Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen

Jeg er en skrukork. Jeg kan skrus opp og igjen så mye du vil.
Jeg er bedre enn all verdens sportkorker.

Skrukork

det ble stille her!

Det begynte så bra med denne bloggen, med nesten en post per dag jeg var tilgjengelig. Så ble det til at den tiden jeg var innom bloggen ble brukt til å trykke refresh på blogg-kontrollpanelet, hvor jeg kan se hvor mange som har vært innpå og lest (79 er fortsatt rekorden). Jeg er forsåvidt straks ferdig i militæret, så jeg føler det er så lite å blogge om for tiden.

Så jeg tenkte jeg skulle blogge om noe mer vanlig, altså mine overflødige tanker rundt en sak.

Dagens sak:
SPORTSKORK VS SKRUKORK

Litt bakgrunn for hvorfor jeg tar opp slik en absurd sak. Etter Cold Response 09 skulle jeg pakke ut bagasjen min på rommet. I en ytterlomme på den ene bagen finner jeg en 0,7 l Imsdal Naturell med snerten sportskork. Flasken var for lengst tømt for alt av naturlig mineralvann og byttet ut med naturlig springvann. Men på turen hjem fra Bardufoss, hadde flasken blitt utsatt for noen minusgrader, og var nå 0,7 liter is, så naturlig som man måtte finne det.For å komme til poenget, så mistet jeg flasken i bakken og knuste korken. I denne nye, ukjente situasjonen; “André Hagen i besittelse av vannflaske uten kork!!!” tyr jeg til desperate tiltak, og griper fast i den første tomme Cola Light-flasken jeg finner. “Drikkeflasken må jo ha kork,” sier jeg! Lite visste jeg om at denne hendelsen skulle bli far til mitt første, virkelig tomme blogginnlegg.

I tiden som fulgte, ble nettopp denne 0,7 liters-flasken med improvisert kork min faste kompanjong hvor enn det måtte være naturlig å ha med seg en vannflaske. At det nå satt en Cola Light-kork der hvor det vanligvis skulle satt en handy sportskork, gjorde at jeg plutselig ble klar over hvilke fordeler skrukork bærer med seg. Når jeg plutselig har behov for en skikkelig munnfull med vann midt i en treningsøkt, slipper jeg å måtte stå å klemme og trykke som en hyperaktiv baby på flasken for å innta ønsket mengde væske. Samtidig har sportskorken en tendens til å være hard å få opp, hvertfall når man har åpnet den ved å bite og dra et par hundre ganger, og alt av mothaker på korktoppen er skrapet vekk. Dette er slike stunder hvor jeg har lyst å hive både korken og de som har laget den på gulvet og tråkke og sparke og spytte på dem og mye heller ha en skrukork. Så vidt jeg kan huske, har en skrukork aldri forårsaket meg noen problemer. Den er ganske enkelt

Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen
Skru opp – Skru igjen

Så mange hundretusen ganger jeg måtte ønske

Verre er det ikke. Vil jeg ha en skrukork til å være vanskelig, er det bare for meg å skru den så hardt igjen at bare jeg kan få den opp igjen. Heller ikke dette gir meg noe problemer. En skrukork er omgjengelig og brukervennlig og kan tilpasses min situasjon akkurat som det passer meg.

I skrivende stund har jeg forlagt min gode treningskompanjong og drikkeflaske på ukjent sted, og som kompensasjon i den tunge stunden gikk undertegnede til innkjøp av både en 0,7 l Imsdal Naturell med artig sportskork, OG en 0,5 l Imsdal Naturell med super skrukork, slik at jeg kunne ta skrukorken fra 0,5 og sette på 0,7. Da ble den nesten like god som en 0,7 l Imsdal Naturell med Cola Light-skrukork. Sportskorken ga jeg vekk, gavmild som jeg er. Er tydeligvis ikke alle som har brukt like mange timer i tankeboksen, som er likegyldig til hvilken kork de har på vannflasken sin, eller hvor mange ekstra korker de har.

Det er uansett avgjort: Jeg er en skrukork-gutt, og jeg bærer min 0,7 l Imsdal Naturell med improvisert super skrukork med stolthet.

Helt til slutt skal du få muligheten til å avgi DIN mening om saken.

Post-Exercise

Da var korporal Hagen tilbake etter en krevende uke i felt, selv om den ble noe anderledes enn slik han hadde forestilt seg den.

Da Hagen stilte rommet klart til innspeksjon, overraskende nok for sin lagfører, mandag morgen, datt det en tung byrde av hans skuldre. Ikke lenger sto han med det overordnede ansvaret for hva som skjedde under statusevalueringen i løpet av øvelsen, han var nå igjen bare LCHR Crewman, en simpel arbeider.

En 10 minutters kjøretur bringer Launcherlag 1 inn i stilling, kledd i skuddsikker vest (16 kilo som Hagen skal bli smertelig lei av i løpet av øvelsen), stridsvest og med våpenet over skulderen. Launcheren er etablert på rekordtid, mens evaluator står og skribler på blokken sin. Sola stikker i nakken, kanskje ikke optimale forhold for en crewman som løper rundt i stilling med 25 kilo ekstra på kroppen. En time senere ligger Hagen og puster lettet ut i teltet. Den kliss klass totalt gjennomsvette t-skjorten og uniformsjakken henger til tørk i solskinnet utenfor. Nå har han 6 timer fri, før han har diverse vaktgjøremål i 4 timer, før han har 8 timer av vakt igjen. Så 4 timer på, fulgt av nye 8 timer fri. Og sånn skal det være resten av øvelsen, ihvertfall i teorien.

6 timer senere har klokken rundet 0200, og Hagen trasker rolig ned (løper, hvis det finnes evaluatorer i stilling) mot VeiKontrollPosten som styrer trafikken ut og inn av stillingen. Dette skal være hans midlertidige hjem de neste to timene. En liten crewman, mot allverdens demonstranter, terrorister eller hva søren av innleide markører som måtte finne på å besøke LCHR 1 stillingen midt på natten. Men de kommer selvfølgelig ikke, til Hagens fornøyelse. I løpet av denne totimers vakten skal Hagen de neste nettene få med seg alt av solned- og oppganger, samt at han skal få besøk av alt fra grevlinger til rådyr og elg. Det er luftvern på sitt beste. Han kunne like godt hatt med seg en kortstokk og lagt kabal eller et puslespill, istedenfor å stå og se på gresset gro. Kledd i det ypperste av norsk kamuflasje, er han så identisk med omgivelsene (tydeligvis) at fuglene nesten bygger reir oppå hjelmen hans.

0345 tirsdag0345 onsdag0345 torsdag

Endelig ferdig, 0400, er det på tide for Hagen å få seg noen timer på den centimeten med liggeunderlag og presenning som skiller han fra grusbakken i teltet. Åtte timer søvn må jo være for bra til å være sant! Og det er det. Tre og en halv time senere har vi “angrep i stilling”, fulgt av missil reload på launcheren. Det er en normal øvelse likevel.

Hva som ellers skjer på en luftvernøvelse, kan nok beskrives i mange ord, uten at dere lesere ville blitt så veldig mye klokere på det. Luftvern er enkelt og greit den perfekte førstegangstjenesten for dem som ikke liker å bli skitten under neglene. Dette må være den første på lenge at Hagen har vært skikkelig svett, etter en større fysisk påkjennelse kun til ære for evaluators pennestrøk på blokken. At han har det som plommen i militæregget, blir han klar over når han sitter og trykker i seg en hotdog i teltet, et måltid som i felten bør ansees som en gastronomisk opplevelse som får en biffmiddag fra Steakhouse til å virke heller dårlig trent.

Når øvelsen i tillegg avsluttes en dag tidligere enn planlagt, er det en fornøyd korporal som legger seg i Wonderland-madrassen i overkøyen på rom 103 torsdag kveld. Kveldens film heter Twilight, en merkelig underholdene jentefilm som for anledningen sees for andre gang.

Til slutt, noen av Hagens eksklusive mobilbilder:

Bare å prøve seg!

Trøtt etter vakt kl 0400

Felt-gourmet #1

Felt-gourmet #2

Ny øvelse tjoho

Hagen sitter umåtelig konsentrert på stolen sin i peisestuen med laptopen på fanget. Filmen Step up 2 the Streets kjører i et forrykende tempo på prosjektoren i bakgrunnen. Egentlig burde Hagen slappet av og kost seg med filmen, men noe i uttrykket hans forteller oss at han ikke er hundre prosent komfortabel med situasjonen. Et lite dykk i Hagens tanker forteller oss at han er bekymret. Bekymret for ukens Seapie IV-øvelse. Big Time! Fredagens beskjed om at Launcherlag En’s lagfører ikke vil være til stede under den meget viktige Status 3-evalueringen på mandag, og at Hagen dermed vil stå med det overordnede ansvaret, er omtrent det eneste han kan tenke på. Evaluatorene som vil gå rundt ham i stilling, og følge alle hans ordrer og handlinger med stor nøyaktighet mens de skribler på sine notatblokker, uten å fortelle ham om det var bra eller ikke. Hadde Korporal Hagen følt at han var fullstendig utdannet innen sitt fagfelt som Launcher Crewman, hadde han ikke hatt noe å bekymre seg over. Men det faktum at Hagen aldri har gjennomført enkelte av de prosedyrene som det nå forventes at han skal kunne til punkt og prikke og må lære seg i løpet av mandagen, gjør at han merker forventningspresset.

Likevel er han positivt innstilt på å gjøre sitt beste, og vet at han vil høste utmerket innsats fra sine umåtelig kompetente lagskamerater. De viser ham gang på gang at gjennom vilje og konsentrasjon, har de mer enn nok av det som trengs for å være blant de aller beste launcherlagene, og slutter aldri å gjøre ham imponert. Hagen er stolt av å få være deres lagkamerat, og håper at de sammen som lag har det som trengs for å gjøre en utmerket forestilling for evaluatorene.

Hagen titter opp fra laptopen i peisestuen.
Step Up 2 the Streets er en ganske kul film…

Hello world!

Siden wordpress har vært så snill å velge en tittel på mitt første innlegg, skal jeg beholde den, også fordi jeg egentlig syns den passet litt.

Velkommen til André Hagen sin blogg, kjære lesende. Blogge-klubben er nå blitt så stor og kul at jeg fant ut det var på tide jeg ble medlem jeg også. Om jeg er like flink til å skrive om mine tanker og opplevelser som mine vennebloggere, gjenstår jo å se, men jeg tror det er en glimrende måte å oppdatere alle som skulle ønske det på min soon to be situasjon i Australia. Kanskje jeg finner en liten blogger i meg selv likevel.

Uansett, fint du stakk innom!